2025 ble året bankene tjente godt, tapte tillit og rømte landet. Hva skjer i 2026?
Av Klaus-Anders Nysteen, styreleder Heder Bank
Nå som 2025 er over, er det fristende å konkludere med at norsk bank og finans står støtt. Lønnsomheten er god, tapene lave og soliditeten høy. Likevel er det vanskelig å riste av seg følelsen av at noe grunnleggende skurrer, både hos bankene og reguleringsmyndighetene. Spørsmålet nå er hva som skjer i 2026.
Kundene: Vedvarende misnøye og svekket tillit
Til tross for digital modenhet, høy tilgjengelighet og betydelige investeringer i kundeopplevelse, viser rekorddårlige tall på de årlige EPSI-undersøkelsene at misnøyen ikke lenger kan forklares med enkeltstående irritasjonsmomenter. Det handler om opplevd maktubalanse.
Kundene ber rett og slett om bedre digitale løsninger og en rettferdig rente på innskudd og lån. Det er en legitim forventning.
Saker om lav rente på innskudd for personer som trenger verge, og på depositumskontoer der bankene i praksis forvalter «herreløse» penger, har bidratt til å svekke tilliten til norske banker. For mange kunder fremstår bankene ikke som direkte dårlige – men som grådige.
Det faktum at bankene betaler nær null i rente på innestående på brukskontoen trekker i samme retning.
I en sektor som forvalter samfunnets mest grunnleggende tillit, er det et alvorlig problem. Er det grunn til å tro at dette endres i 2026? Mitt korte svar er at det er liten grunn til å være optimistisk. Realiteten er at for de store bankene handler det om lønnsomhet. Derfor vil bankene fortsette å utnytte de kundegruppene som yter minst motstand.
Eierne: Konsolidering, utflytting og konkurransekraft
2025 ble også et år preget av videre konsolidering, som gir god mening sett fra et eier- og effektivitetsperspektiv. Skala gir kostnadsbesparelser, regulatorisk robusthet og bedre konkurransekraft.
Om dette egentlig kommer kundene til gunst gjenstår å se. Foreløpig har ikke fusjonsbølgen ført til hverken bedre renter, smidigere digitale løsninger eller bedre kundeopplevelse. Jeg tror at det er all grunn til å tro at konsolideringen vil fortsette i det nye året. Igjen er det eierperspektivet som er drivkraften. Løftene om økt lønnsomhet er nok også et løfte om flere fusjoner.
Samtidig har året også vist en annen og mer urovekkende trend: Flere banker har valgt å flytte virksomhet, konsernstruktur eller hovedsete ut av Norge – særlig til Sverige og Finland. Vi vet at flere er på vei i samme retning. Dette handler egentlig ikke om mangel på underliggende lønnsomhet eller vekstmuligheter, men om rammebetingelser og at norske reguleringsmyndigheter legger egne tolkninger til grunn. Det er rasjonelt å flytte ut når nabolandene tilbyr bedre vilkår.
Over tid svekker dette både norsk eierskap, kompetansemiljøer og verdiskaping. Hvorfor myndighetene ikke ønsker å gjøre noe med dette, er for meg uforståelig. Det er lite grunn til å tro at dette er en trend som reverseres i det nye året.
Myndighetene: Tilpasning, men ikke et konkurransedyktig regimeskifte
Regulatorisk har tilpasninger i kapitaldekningsregelverket bidratt til en viss harmonisering med europeiske regler. Dommen i EFTA-domstolen var også viktig. Domstolen konkluderte med at de særnorske eierskapsbegrensningene må endres.
Dette er positive og nødvendige skritt. Men de er ikke tilstrekkelige.
Norge har fortsatt et regelverk som er mindre konkurransedyktig enn våre nordiske naboers. Kanskje man kan si at reguleringen lykkes med finansiell stabilitet, men treffer dårligere på næringspolitikk.
Sparebankutvalgets forslag om å avvikle kundeutbytte er ennå ikke vedtatt. Forslaget er svært godt faglig begrunnet, og forhåpentligvis vil dette lande stødig. Hva man nå venter på, er uklart for meg. Min spådom er at sparebankutvalgets innstilling blir tatt til følge i 2026. Dette er i så fall et positivt skritt for både kundene og konkurransen.
Ansatte: Effektivisering, fusjoner og tap av forankring
Konsolidering, effektivisering og utflytting har preget arbeidshverdagen for ansatte i bank og finans i 2025. Det er alltid krevende å oppleve denne typen endringer.
Samtidig er det ofte rådgiverne i førstelinjen som møter kundemisnøyen. De forventes å forklare lave innskuddsrenter, standardiserte løsninger og beslutninger tatt langt fra kundemøtet. Avstanden mellom strategiske valg og kundeopplevelse har sjelden vært større – og det merkes i organisasjonene.
Partnere og økosystem: Banken som samfunnsinfrastruktur
Bankene er ikke bare tjenesteleverandører, men en del av et bredere finansielt økosystem. Samarbeidet med fintech-selskaper, eiendomsaktører og offentlig sektor har økt i omfang og betydning.
Når bankene i økende grad fungerer som samfunnsinfrastruktur, skjerpes også forventningene til ansvar, transparens og rettferdighet. Spørsmålet er om styringsmodellene og insentivene har utviklet seg i takt med denne rollen. Her er det etter mitt syn mer å gå på.
Et veiskille mot 2026
Heldigvis ble ikke 2025 et kriseår for norsk bank og finans – på mange måter tvert imot. Men det kan bli stående som et år der flere strukturelle svakheter ble synlige samtidig: Vedvarende kundemisnøye, økende konsentrasjon, utflytting av virksomhet og rammebetingelser som ikke støtter konkurranseevnen.
Spørsmålet i 2026 blir derfor ikke bare hvordan bankene kan fortsette å levere gode resultater, men hvordan Norge kan sikre en banknæring som både er lønnsom, legitim – og konkurransedyktig. Finansiell styrke er en forutsetning. Tillit og forutsigbare rammevilkår er fundamentet.